• Rent formelt er neppe våpensalget i strid med reglene for norsk våpeneksport. Det mener da også statssekretær Gry Larsen i Utenriksdepartementet (UD), som til NRK uttaler at vi ikke har noe å skamme oss over eller skjule. I henhold til UDs regler for norsk våpeneksport, kan vi nemlig selge til NATO-land, nordiske land og andre land som etter en «grundig vurdering» kan godkjennes som mottakere av våpen og ammunisjon. Men i henhold til de samme reglene, kan vi ikke selge våpen eller annet forsvarsmateriell til land som er i krig, borgerkrig eller der krig truer.

• I en slik sammenheng blir USA først og fremst definert som en alliert, ikke et land i krig. Det gjør at norske våpenprodusenter kan tjene milliarder på den økte etterspørselen fra USA, selv om det ikke lenger bør herske tvil om at norske våpen med det blir brukt i krig. Det finnes nok av dem som mener at dette i seg selv er problematisk nok, men norske våpen mellom amerikanske hender i krig mot terror representerer likevel ikke det største dilemmaet for fredsnasjonen vår.

• Det virkelig store dilemmaet er at vi ikke har kontroll på hvor våpnene tar veien etter at USA eller andre allierte har fått hånd om dem. I fjor kunne «NRK Brennpunkt» fortelle at Israel brukte norskproduserte våpen i sin angrepskrig mot palestinerne i Gaza, og det finnes flere eksempler på at norske våpen har endt opp i hender de slett ikke skulle ha vært i. Hovedgrunnen til det er at det ikke finnes noe krav om sluttbrukererklæring fra de landene som kjøper våpen fra oss, og dermed har vi ingen garanti mot at norske våpen ender opp hos brukere som vi har et klart regelverk mot å selge til.

• Dermed kan det med hold i virkeligheten tegnes et bilde av Norge som en fredsnasjon med blod på hendene. I dette bildet er vi et land som deler ut fredsprisen med den ene hånda, samtidig som vi håver inn milliarder med den andre. Tjent på våpen vi ikke har kontroll på.

• Dette er utvilsomt problematisk, og det får oss til å tenke på budskapet i en av tekstene til salige Erik Bye. I «To passasjerer» forteller han om to handelsreisende som sitter på samme fly. Den ene er «kremmer i krutt og bly», mens den andre er det samme «i bønn og bandasje». Diametrale motsetninger kan man nok si, men de to har samme mål. De skal selge, og med seg i sin overvektige bagasje har både våpenhandleren og bandasjeselgeren gode tilbud. Til de samme statsoverhodene. Erik Bye ironiserte neppe over fredsnasjonen sin da han skrev denne teksten, men analogien er klar.

• Det manglende kravet til sluttbrukererklæring er et problem. Ikke bare for Norge, men kombinert med den eksplosive økninga i vårt våpensalg til utlandet må vi spørre oss hvor langt vi kan gå før moraldilemmaet blir for stort. Vi forstår at det ikke er gjort i ei håndvending å få et krav om sluttbrukererklæring omgjort til offisiell NATO-politikk, men vi forventer at våre myndigheter intensiverer arbeidet for å få det til. For som nasjon må vi kunne tåle det vi ser når vi ser oss i speilet. Alltid, for alternativet er ikke til å leve med. Uansett hvor mange milliarder vi tjener på å selge våpen utenlands.