|
|
|
|
|
|
|
Utfordringer i et blandingslandskap Av Gjermund Nilssen , 24.07.10 • Næringsutvikling er bra. Og nødvendig. For enhver kommune. Og for landet. Selvfølgelig, for næringsutvikling er ensbetydende med arbeidsplasser, utvikling og optimisme. Og særlig er det slik når næringsetableringa er av en viss størrelse og dimensjon. Slik den var da Målselv fjellandsby ble lansert, slik den var da grunnsteinen for Viken senter kom på plass, slik den var da Mack besluttet å flytte til Nordkjosbotn og slik den vil være dersom det skulle bli gitt åpning for oljeboring utenfor Troms og Nordland. Derfor logrer lokalpolitikerne med halen når etablererne presenterer sine planer. Og derfor får utbyggerne det som de vil. I alle fall omtrent. Som oftest. • Men næringsutvikling byr også på utfordringer. Vi ser stadig eksempler på at kommuner omregulerer for å tekkes etablererne, og vi ser også stadig eksempler på konflikter i grenselandet mellom det bestående og det som kommer til. Et godt eksempel på det siste finner vi i Nordkjosbotn, der tunge næringsetableringer nå utfordrer et trygt, etablert og godt bomiljø. Vi så det da beboerne reagerte kraftig på en industriveg som skulle lede et hundretalls trailere gjennom et boligfelt, vi så det da Bewi Polar skulle bygge sin fabrikk, og torsdag presenterte vi nok et eksempel på nordkjosbotnbeboere som føler sitt nærmiljø forringet av næringsutvikling. • Vi tenker da på ekteparet Vågsbø, som skrev under på et nabovarsel, men som ikke skjønte hva de hadde skrevet under på før de var sperret inne bak en ni meter høy betongvegg på nabotomta. Juridisk for så vidt en kurant sak all den tid Vågsbøs aksepterte utbygginga ved å signere nabovarselet, men vi skjønner likevel ekteparets etterpåkloke frustrasjon. Ikke minst overfor kommunen, for det er slett ikke gitt at verkstedet i dette tilfellet skulle fått byggetillatelse for et så monumentalt bygg tett på et boligområde. At verkstedet og oppsitterne har levd godt side om side gjennom år er ikke ensbetydende med at de skal gjøre det videre når de visuelle forutsetningene endres så radikalt. Det burde det være den kommunale byggemyndighetens ansvar å tenke på. Uavhengig av hva godtroende naboer har skrevet under på. • I forlengelsen av dette er det et paradoks at Balsfjord, i likhet med mange andre kommuner, sliter med underbemanning og store dokumentbunker på byggesakssida. Tida for samråd og veloverveide planprosesser har for lengst veket for nedbemanning og effektivitetskrav i de fleste kommuner, og vi merker oss at Balsfjords plan- og næringssjef sier at han stusset og tenkte på naboenes reaksjon da han så «monsterveggen» i Nordkjosbotn. «I enkelte saker kan vi gripe inn, men i denne saka er det naturlig nok for sent» sier han, og viser til at han ikke personlig har saksbehandlet denne byggesøknaden. Det betyr i klartekst at kommunens fremste fagbyråkrat på næringsfeltet nå ser kommunalt godkjent næringsutvikling materialisere seg på tvers av egen oppfatning av sunn fornuft. Det er et paradoks, uavhengig av om utbygginga er lovlig eller ei. • For enhver kommune må vokte seg vel for å regulere bort egne innbyggeres trivsel. Vi sier ikke at ei slik bortregulering har funnet sted i Nordkjosbotn, men vi ser igjen at det ligger store utfordringer i blandingslandskap mellom bomiljø og industri. «Hvis noen hadde sagt åpent til oss at muren ble ni meter høy, hadde vi rygget» sier Gunn Vågsbø, og med det treffer hun kjernen i hva dette egentlig handler om. Nemlig at åpen kommunikasjon og helhetlig planlegging åpenbart er ei forutsetning dersom industri og bomiljø skal ha mulighet til å blomstre vegg i vegg. Eller for den saks skyld bak en vegg. I Nordkjosbotn. Og alle andre steder. « Tilbake |
 |
MENINGSMÅLING 
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
