Men det som nå skjer i Tromsø, burde ikke overraske noen. Det var dette de borgerlige gikk til valg på, og det var dette flertallet av Tromsø-velgerne sa ja til i september. Tanken er selvsagt at et tilstrekkelig godt tjenestetilbud i framtida skal produseres til lavere kostnad for kommunen, og det blir veldig interessant å se hvor langt byrådet nå tør å gå på konkurranseutsettingas blå vei. Og det blir spennende å se om Tromsø nå blir et positivt utstillingsvindu for høyresidas tanker om privatbasert oppgaveløsning til beste for innbyggerne og kommunen. Eller om de kommende månedene i større grad blir preget av ineffektiv kamp mellom de kommunale arbeidstakerne, fagbevegelsen og byrådet. Til verste for innbyggerne og kommunen.

Vi har i utgangspunktet ingen prinsipielle innvendinger mot konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Så lenge grunnleggende arbeidstakerrettigheter blir ivaretatt, samtidig som kommunen sparer penger og tjenestetilbudet blir like bra eller bedre, skal man være bra rødøyd for å ha det. Men spørsmålet er om det er mulig å ivareta alle disse aspektene samtidig. Det må i så fall bety at kommunal sektor fortsatt er ineffektiv, og det har vi vanskelig for å se er tilfelle etter år med effektivisering, innstramning og kutt i driftsbudsjettene. Et alternativ er selvsagt at anbudene nå blir så presset at de private tilbyderne ikke greier å tjene penger. I så fall vil vi få se et aldri så lite konkursras i kjølvannet av privatiseringsbølgen. Uten at det vil være formålstjenlig. For arbeidstakerne, kommunen eller innbyggerne.

Men det er et paradoks at den samme fagbevegelsen som nylig lammet deler av Tromsø med streik for høyere lønninger i offentlig sektor, nå igjen entrer barrikadene for å slåss mot konkurranseutsetting av tjenester i den samme byen. For uavhengig av om lønnsnivået i alle deler av offentlig sektor er for høyt, for lavt eller passelig, er det et faktum at lønnsbudsjettet spiser opp store deler av den kommunale økonomien. Og da skal fagbevegelsen vokte seg vel for å miste troverdigheten. Når de i det ene øyeblikket streiker for høyere lønn fra en offentlig sektor som de mener er avhengig av de offentlig ansattes arbeidskraft for å få løst offentlige oppgaver. Og så i neste øyeblikk aksjonerer når den samme offentlige sektoren lanserer alternative måter for å få løst de samme offentlige oppgavene.

Nå vil selvsagt aldri fagbevegelsen vedgå at det er noen motsetning i dette, men vi mener at vi nettopp her ser framtidas største utfordring for både fagbevegelsen og venstresida. Da gruvearbeiderne i Storbritannia i slutten av 70-årene stadig oftere kom opp fra gruvene for å streike, banet det vei for Margareth Thatcher og hennes liberalistiske privatiseringsmedisin. På demokratisk vis, fordi en stadig større del av opinionen næret tiltro til hennes ideer. I større grad enn til en fagbevegelse og en offentlig sektor som det var lett å beskylde for å tenke på få andre enn seg selv.

Nå skal vi ikke dra denne parallellen for langt, men samfunnsmekanismene er de samme. Og det bør også fagbevegelsen tenke på. I et land der mange offentlig ansatte har pensjoner, lønn og andre privilegier som langt overgår offentlig sektor i noe annet land. I et Europa i krise.