Da rettsforhandlingene startet midt i april, var det mange som lurte på hva vi hadde i vente. Noen fryktet sirkus, andre at den tiltalte skulle få en talerstol for sitt høyreekstreme syn, og ingen av oss visste hva vi egentlig gikk til. Ved teppefall i tingretten er vårt hovedinntrykk at saken har foregått i former som er vår rettsstat verdig, selv om den gnagende tvilen rundt den tiltaltes tilregnelighet bare er blitt forsterket gjennom ukene i retten. Og etterlater seg mange prinsipielle spørsmål som vil prege den offentlige debatten i måneder og år framover. Uansett dom.

For det er unektelig spesielt at vi har en tiltalt som påberoper seg nødverge, et forsvar som prosederer på tilregnelighet og et aktorat som vil ha utilregnelighet fordi de ikke kan avvise den tvilen som rettspsykiatrien har skapt. Rundt dette finner vi så et hylekor av eksperter og forståsegpåere som uttaler seg bastant i den ene eller den andre retninga, og med dette som bakteppe skal tingrettsdommerne felle en dom. Det er ingen enkel oppgave, for uansett hva de måtte komme ned på, vil kjennelsen bli dissekert, analysert og kritisert. Og slik det ligger an, vil den også bli anket av forsvaret dersom den tiltalte dømmes som utilregnelig. Mens det vil bli stilt spørsmål ved det rettslige grunnlaget for en tilregnelighetsdom. Sett i lys av de juridiske sider rundt den tvilen som er reist omkring tiltaltes mentale helsetilstand.

Og det siste kan føre til en enda lengre runddans i rettssystemet for denne saken. For slik vi tolker aktoratets prosedyre, har tvilen rundt tiltaltes psykiske helsetilstand vært avgjørende for den påstanden om utilregnelighet som de landet på. Og uansett hva vi måtte mene om rett og galt i denne saken: Det er et grunnleggende prinsipp at vi alle skal bli dømt ut fra de lover, regler og prinsipper som fins. Og ikke ut fra de lover, regler og prinsipper vi skulle ønske fantes. Samtidig som det selvsagt også er viktig at de lover, regler og prinsipper som fins, er tuftet på vår allmenne oppfatning av hva som er rett og galt.

Og her må vi bare innse at rettspraksisen vår i alle henseender ikke har tålt møtet med en sak av en så spesiell karakter som denne. Det aller viktigste med rettssaken er selvsagt å sørge for at vi i framtida kan leve i visshet om at denne massemorderen aldri slipper ut på gata igjen. Men prinsipielt er det også viktig hva slags dom han får. Er han syk, skal han selvsagt ha behandling. Og så får rettsapparatet i ettertid forholde seg til hva som skal skje dersom behandlinga virker og han blir friske igjen. Dette er komplisert nok i seg selv, men det er ikke mindre komplisert dersom Anders Behring Breivik nå blir sykeliggjort og dømt som utilregnelig fordi retten er blitt stilt sjakk matt. Av en tvil reist av to psykiatere.

Å sykeliggjøre ideologi og ondskap er farlig, men spørsmålet er om det er verre enn å friskmelde en syk mann og dømme han til fengsel. Svaret på det spørsmålet er det nå opp til retten å gi. På bakgrunn av de lover og den rettspraksisen vi har. I Norge. I 2012.