Det er flott at alpinklubben på den måten signaliserer at de ønsker å bidra mer i drifta av alpinanlegget i Steilia. De har skjønt at det er til deres eget beste at de hjelper Bardu kommune med å drifte anlegget. Spesielt nå som kommunen er nede i en økonomisk bølgedal. For uten Steilia ville det ikke vært noen alpinklubb i Bardu. Offentlige oppgaver kan ikke alltid løses av det offentlige. Da har brukerne to muligheter. De kan rope på det offentlige, eller de kan hjelpe det offentlige. Bardu alpinklubb har valgt å hjelpe. Fordi det er medlemmenes egen velferd det er snakk om. Det er bra, for ei slik holdning kommer både alpinklubben og lokalsamfunnet til gode.

Bardu har lenge vært i en særklasse med tanke på tilrettelegging for idrettsaktiviteter. På grunn av kommunal velvillighet har man i Bardu vært på øverste hylle i forhold til å ha tipp topp idrettsanlegg, og da spesielt skianlegg. Lokalpolitikerne har prioritert idretten, noe som har gjort Bardu til én av de ledende idrettskommunene i landet. Da er det bare rett og rimelig at idrettslagene og klubbene prioriterer å hjelpe kommunen i nedgangstider. Ved å hjelpe mer til i drifta av de kommunale idrettsanleggene. Alternativet er forfall og i neste omgang nedleggelser. Det vil ingen være tjent med.

Det nedlegges daglig et stort dugnadsarbeid i lag og foreninger over hele landet. Det arbeidet er til enorm nytte for samfunnet. I Bardu har man eksempelvis en rekke ungdomslag som gjør utrolig mye frivillig innsats, uten at det nødvendigvis ropes så høyt om det. Uansett hvor rikt Norge er, vil man alltid være avhengig av dugnad for at samfunnet skal gå rundt. Et samfunn uten frivillig innsats er et kaldt samfunn. Og et samfunn uten fellesskapsfølelse.

For mange er meninga med livet å hjelpe andre. Det er folk som ikke nøler når de ser at andre har behov for ei håndstrekning. Folk som er mer opptatt av hva de kan gjøre for samfunnet enn hva samfunnet kan gjøre for dem. Det er en god egenskap i ei tid hvor kravmentaliteten dessverre øker i takt med kjøpekrafta. For mange er ingenting godt nok når de stiller krav til hva stat og kommune skal gjøre for dem. Det er ei utvikling vi skulle vært foruten. Derfor er det flott at det finnes folk som demmer opp for utvanninga av den gode gamle norske dugnadsånden. Dugnad skal være glede. Over å hjelpe både seg selv og andre. Det kan være at man plukker søppel i et boligfelt, selger pølser under ei fotballturnering eller underholder beboerne på et sykehjem med sang og musikk. Norge er fullt av folk som kan gledes. Fra Finnmark til Vest-Agder. Alltid.