Jan-Tore har vært bonde hele yrkeslivet: – Trosser alle utfordringer

– Jeg hadde valgt bondeyrket på nytt om jeg fikk sjansen, garantert. Jeg liker det jeg gjør og trives veldig godt som bonde, sier Jan-Tore Fagerli.

55-åringen fra Nordkjosbotn har vært bonde hele sitt voksne liv. Hadde han villet, kunne han nok hevet uføretrygd, men det har aldri vært i balsfjordingens tanker.

– Tanken på å bli erklært ufør har aldri slått meg, sier han bestemt, der han står i åpninga til fôrsentralen.

Han har medfødt Cerebral parese (CP), og sliter med at hele venstresiden hans er rammet av dette. Det har likevel ikke vært noen hindring for den driftige karen, som overtok familiegården for 24 år siden, etter at han fram til da hadde forpaktet den i sju år.

– Det er dette som er livet, sier han og smiler og ser inn til sauene inne i fjøset.

Bygde nytt da han overtok

Han flyttet sauene over fra den gamle fjøsbygninga da han bygde ny fjøs samme året som han formelt overtok bruket etter foreldrene sine. Det gamle fjøset hadde maksimalt plass til 35-40 sauer. I det nye er det plass til 120.

Han har normalt nærmere 110-115 vinterfôra sauer der, men etter en dårlig sommer med tanke på grasveksten i fjor, har han nå bare 85 søyer som skal i gang med lamminga om ikke så alt for mange ukene.

– Det var helt krise i fjor. Alt for tørt og dermed dårlig grasvekst på den sandholdige jorda jeg har på arealene jeg høster, og samtidig vanskelig å få tak i fôr fra andre steder. Derfor valgte jeg å redusere antallet dyr for at jeg skulle ha fôr nok over vinteren, sier Fagerli.

Mest leiejord

Han er klar på at det å redusere antallet ikke er heldig, spesielt ikke med tanke på avl.

– Nå må jeg sette på livdyr av nærmest det meste av lam for å kunne bygge opp besetninga igjen, sier 55-åringen.

Han høster 69 dekar som han har på egen eiendom, men med leiejorda høster han 225 dekar årlig.

– Heldigvis har jeg ikke så lang kjøring til leiejorda jeg høster, sier Jan-Tore Fagerli.

Større rovdyrtap

Han har gården sin noen kilometer nordover fra Nordkjosbotn, og med beiteområdet opp mot Storvatn og Storfjord har han mange av årene som bonde vært forskånet for rovvilttap i beitesesongen. Nå er situasjonen en ganske annen, og bonden fortviler over at spesielt jerv har fått fotfeste i dette beiteområdet.

– En forsker sa for noen år siden at dette var av landets beste beiteområder. Fram til 2015 hadde vi nesten ikke tap på beitene her, men nå er det nesten katastrofale tap vi har. I fjor mistet jeg 23-24 lam, og to år før det mistet jeg 34 lam på beite. Jeg får stadig meldinger i sommerhalvåret om skadede dyr som blir observert i fjellet, og det å lete opp dyr som er så skadet at de må avlives, det er det alle verste som må gjøres, sier Jan Tore Fagerli.

Føler seg maktesløs

I fjor fikk han stadfestet fra Statens naturoppsyn at ørna var synderen da et stort lam på 60 kilo ble funnet drept, og i tillegg til jerven har også gaupa begynt å finne seg til rette i beiteområdene rundt Nordkjosbotn.

– Vi hører til Lyngenhalvøya beiteområde, og det skal være et beiteprioritert område, i den såkalte A-sonen. Det føler vi ikke at forvaltninga skjønner, for vi har søkt fellingstillatelse på jerv, uten å få annet enn avslag. Det er for jæklig, og jeg føler meg litt maktesløs. Det synes som og direktoratet bare vil ha en stamme av jerv og gaupe permanent her, og at de vil kjøpe seg fri fra problemene gjennom å betale ei erstatning som på langt nær dekker tapene våre, sier balsfjordbonden.

Det aller verste

Han innrømmer at det å finne rovdyrdrepte lam i beitesesongen tar på. Så mye at han noen ganger lurer på om det er verdt å fortsette med å fôre rovdyrene.

– Det er nesten sånn at man nå gruer seg til å sanke ned dyrene. Før var det høydepunktet mitt, det å hente dyrene ned om høsten, men nå er det så en nesten kvier seg. Det er et tidsspørsmål hvor lenge man orker å «mate» rovdyrene, sier Jan-Tore Fagerli alvorlig.

Samtidig er han ikke typen som gir seg, og derfor har han ikke lyst til å la rovdyrene ødelegge yrkeskarrieren hans:

– Jeg er vel sta der også, så jeg håper jo å kunne jobbe minst ti år til som bonde, sier 55-åringen.

Tenker ikke på det

At han har CP har han aldri latt prege arbeidet sitt, men heller bruke litt lengre tid på de oppgavene som skaper litt utfordringer.

– For meg er ikke det noe jeg tenker på, sier Jan-Tore, som kun har fått gjort en liten ombygging på traktoren for å lette arbeidet med tanke på sitt handicap:

– Vendegirspaken ble flyttet over til høyre side for at det skulle være enklere for meg. Ellers klarer jeg meg, sier sauebonden, som også har litt snøbrøyting og sandstrøing ved siden av arbeidet hjemme på bruket.

– Hadde jeg fått velge noe fra «øverste hylle», så hadde en vedmaskin med enklere betjening og kanskje en joy-stick gjort seg for meg, fortsetter han og ler.

– Jeg er ikke typen som kan «sette meg ned» og ikke gjøre noen ting. Jeg er stort sett ute fra morgen til kveld. Det er sånn jeg liker å holde på, sier Jan-Tore Fagerli og ler.