Ukrainakrigen i sin 27. måned
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Vidkunn Haugli
Det Russland med sin leder Putin i spissen trodde skulle være unnagjort på en knapp uke i en militærteknisk operasjon, er nå blitt en krig med med tap av soldatliv uten sidestykke i nyere tid. Galskapen er inne i sitt tredje år. Her må vi riktignok tilføye at russernes kamuflerte aksjon for å legge under seg Krim begynte for ti år siden og er senere fulgt av anneksjon av de østlige deler av Ukraina.
Man kan lure på hvordan vi er kommet dit. Hvordan er det mulig når vi tenker på at på 1990- tallet garanterte Russland, USA og Storbritannia for Ukrainas grenser mot at landet ga fra seg sine atomvåpen til Russland. Ukraina var på det tidspunkt verdens tredje største atommakt. Nå blir altså Ukraina selv truet med disse våpnene, og den russiske ledelsen utfører nærmest akrobatiske krumspring i politikkutøvelse for å rettferdiggjøre et angrep på et naboland med vedvarende krig som resultat.
På grunn av for oss litt uforståelige politiske kalamiteter i Washington har USA, den sterkeste støttespilleren for Ukraina, vært handlingslammet i rundt et halvt år, med de dramatiske utfordringer dette er blitt for det angrepne landet. Nå er man i siste liten kommet på banen igjen, og det er å håpe at det avspeiler seg i en gunstigere situasjon for Ukraina.
Vi vet selvsagt ikke hvor lenge denne krigen vil vare. Russland ønsker å fremstå som et uuttømmelig land når det gjelder våpen og soldater, og vi vet selvsagt at de har et folketall som er 3 til 4 ganger større enn Ukraina. Forakten for menneskeliv i den russiske ledelsen synes å være svært så velutviklet, og det er mildt sagt vanskelig å se for seg at en framtidig bedømmelse av Putinperioden vil bli at det nær sagt uansett utfall av krigen, var en lysende tid for Russland.
Vi hadde positive forventninger til at Russland etter sovjetperioden skulle utvikle seg i demokratisk retning. Resultatet er isteden blitt et dårlig kamuflert diktatur med storsatsing på opprustning og ensretting.
Vi vet ikke hvordan Ukrainakrigen vil ende. Det synes i dag å være det beste at Ukraina gjenvinner de okkuperte områder, får fred og medlemskap i NATO. Det kan framstå som ønsketenkning, men alternativet er altså at man i det moderne Europa skal akseptere at det er greit at et land angriper og okkuperer deler av eller et helt naboland.
